I den tidlige romalderen realiserte man at det i slutten av 1970-årene ville finne sted en oppstilling av planetene som ville gjøre at én enkel romsonde kunne besøke Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. NASA begynte arbeidet med noe de kalte for «Grand Tour», og dette romprogrammet ble senere omdøpt til «Voyager».
Den 20. august 1977 ble Voyager 2 skutt opp fra Cape Canaveral i Florida, og begynte dermed på sin unike reise.
Den nærmeste flyvningen forbi Jupiter skjedde den 9. juli 1979. Det var med denne sonden at man for aller første gang så Jupiters store røde storm i detalj. I tillegg til detaljerte bilder av stormen sendte sonden også tilbake bilder av Jupiters måner Amalthea, Io, Callisto, Ganymedes og Europa. Voyager 2 bekreftet også at det er aktive vulkaner på månen Io.
Den nærmeste flyvningen forbi Saturn skjedde den 26. august 1981. Sonden sendte tilbake detaljerte bilder av ringene, samt av månene. Voyager 2 fant også ut av at temperaturene på Saturn endrer seg mellom -203 grader Celsius til -130 grader Celsius. Det var egentlig planlagt å ta flere bilder av Saturn, men probens roterbare kameraplattform ble sittende fast i flere dager, og da mistet man dessverre tidsvinduet.
Den nærmeste flyvningen forbi Uranus skjedde den 24. januar 1986. Sonden oppdaget bl.a. 11 hittil ukjente måner. Sonden studerte også planetens noe uvanlige akselhelning på hele 97,8 grader. Voyager 2 oppdaget også fra før ukjente ringer rundt Uranus. Nærmere undersøkelser indikerer på at ringene mest sannsynlig ble dannet av en måne som har gått i oppløsning.
Den nærmeste flyvningen forbi Neptun skjedde den 25. august 1989. Sonden oppdaget seks nye måner og flere ringer, noe som fra før var ukjent. Det ble oppdaget et område som ble kalt for «The Great Dark Spot», lignende stormen på Jupiter, men denne hadde forsvunnet når romteleskopet Hubble så på samme område mange år senere.
Nå som planet-besøkene var over så var neste mål for Voyager 2 å bevege seg utenfor solsystemet, nemlig i det interstellare rommet, rommet mellom stjernene.
Sonden beveger seg nå utenfor solens heliosfære, laget bestående av partikler og magnetfelt generert av solen vår. Dette markerer grensen mellom vårt solsystem og det interstellare rom.
Voyager 2 en av kun en av 2 sonder som har reist utenfor solsystemet vårt. Sonden har endret vårt syn på universet og gitt oss utrolig mye ny informasjon. NASA har dermed bestemt at sonden skal holdes operativt så lenge det er mulig, og overføre data så lenge som mulig.
Voyager 2 sin strømkilde er en radioisotopgenerator som konverterer varme fra nedbryting av plutonium til elektrisitet. Dette systemet har latt Voyager 2 være operativ i over 45 år. Men, nedbrytningsprosessen gjør at generatoren produserer mindre energi for hvert år. For å holde liv i de mest sentrale instrumentene har NASA gradvis skrudd av instrumenter som ikke trengs for å spare strøm. Nå har man kommet til et punkt der man må bestemme seg for hvilket av de mest sentrale instrumentene som skal skrus av i år. Men, NASA har kommet opp med en smart måte å muligens slippe å skru av instrumenter enda. Voyager 2 er utstyrt med en spenningsregulator som skrur på en redundant strømforsyning i tilfelle man skulle få spenningsvariasjoner som kunne ødelegge utstyret. Man skal nå bruke denne redundante strømforsyningen til å holde liv i de resterende vitenskapelige instrumentene, helt frem til 2026.
Til slutt vil det ikke være mer strøm til å holde liv i Voyager 2, og sonden vil i stillhet fortsette sin ferd ut mot stjernene. Hvis den får reise uhindret vil den om 42 000 år passere stjernen Ross 248, og om 296 000 år passere stjernen Sirius.
Kilder: NASA, Interesting Engineering.
Artikkelbilde er hentet fra NASA.